Alt du trenger å vite om SSD -slitasje

I det som virker som et veldig plutselig trekk, har SSD -teknologien blitt vanlig. Disse raske SSD-stasjonene er en vanlig funksjon på selv mellomstore datamaskiner. Til og med neste generasjon Playstation har en SSD i stedet for en mer tradisjonell harddisk.

Generelt er dette en god ting. SSD -er representerer et stort sprang i ytelse i forhold til tradisjonelle harddisker. Imidlertid tar de også med seg spesielle hensyn til bruk og vedlikehold. De fleste brukere som leser dette har sannsynligvis allerede en SSD i systemet, eller vil nesten helt sikkert få en i sitt neste system.

Så det er på tide å pakke ut en av de viktigste, men misforståtte problemene som er unike for SSD -teknologi. Vi snakker om SSD -slitasje. Den mytiske morderen av stasjoner som har holdt mange tidlige brukere av denne teknologien våken om natten.

Før vi kan håndtere hva SSD -slitasje faktisk er, må vi kort snakke om hvordan SSD -er er forskjellige fra harddiskene vi alle kjenner og elsker.

Hvordan SSD og tradisjonelle harddisker er forskjellige

Den tradisjonelle mekaniske harddisken består av tallerkener belagt med et spesielt magnetisk materiale. Tallerkenen snurrer i tusenvis av omdreininger i minuttet, mens lese-/skrivehoder skater over overflatene på en lomme med luft som er tynnere enn et menneskehår.

De første harddiskene var så store, de trengte et fly for levering - mens du bare holder noen få megabyte med data. I disse dager passer en bærbar 4TB harddisk lett i lommen. Disse stasjonene er billige, romslige og ganske pålitelige i forhold til hvordan ting var i utgangspunktet.

Likevel har mekanisk harddiskteknologi ikke noe håp om å holde tritt med utviklingen av solid state -datamaskinkomponenter som CPUer, RAM og flashminne. Platene kan bare snurre så fort, lese-/skrivehoder kan bare bevege seg ettersom fysikklovene tillater objekter med så mye masse å gjøre.

Solid state -stasjoner har ingen bevegelige deler. Det er alt halvlederkretser. Elektroner kan bevege seg mye gjennom silisiumbrikker, mye raskere enn noen mekaniske komponenter noensinne kunne. Derfor vil selv den billigste SSD -en helt utrydde en mekanisk stasjon i ytelse.

Siden de ikke har noen mekaniske deler, er de også mye mindre fysisk skjøre og langt mindre utsatt for feil. På den annen side vil bare bruk av en SSD forkorte levetiden, og hvis du bruker dem på feil måte, kan den forkortelsen være ganske dramatisk. Så hva skjer?

Hvorfor slites SSD -er ut?

Først og fremst har lesing av data fra en SSD ingen merkbar effekt på levetiden. I stedet er det å skrive til flash -minnecellen som ødelegger den. Hver minnecelle i en SSD har en oksydkomponent. To lag av en eller annen kjemikalie blandet med oksygen. Elektroner er fanget mellom disse oksydlagene.

Hva en gitt celles tilstand er, avhenger av ladningsnivået. Med andre ord, hvor mange elektroner som er fanget mellom oksydlagene. Hver gang denne tilstanden endres, slites oksydlagene ned og mister til slutt evnen til å inneholde elektroner. Dette kan gjøre staten umulig å lese riktig. Skriv til en celle for mange ganger, og det blir til slutt ille.

SSD -teknologityper og utholdenhet

Selv om alle SSD -er lider av skriveslitasje, har de ikke alle like mye toleranse for det. Det er forskjellige minnecelleutforminger, som endrer hvor mye informasjon som kan lagres i en enkelt celle.

Den mest robuste designen er kjent som SLC eller enkeltnivåcelle hukommelse. Dette lagrer bare en enkelt bit data i en celle, noe som gjør den binær. Det er derfor ganske enkelt å skille mellom et ladningsnivå som representerer en eller annen tilstand, selv etter at ganske mye slitasje har skjedd.

MLC- og TLC-design, multi- og triple-level, lagrer henholdsvis to og tre bits per celle. Cellene deres har flere nivåer og derfor mange forskjellige tilstander som må leses. Siden marginene mellom forskjellige celletilstander er smalere, kan selv en liten mengde slitasje forårsake problemer med elektronkapasitet som gjør det umulig å huske den riktige tilstanden.

Så vi burde bare bruke SLC, ikke sant? Problemet er at SLC er utrolig dyrt per gigabyte. Den er rask og robust, men ikke veldig tett. De fleste premium SSD -stasjonene i datamaskiner bruker i dag MLC, og TLC blir mer populær takket være større kapasitet til en god pris.

Så hvor mye trenger du å bekymre deg for mangelen på utholdenhet til disse billigere produktene i praksis?

SSD -utholdenhet i praksis

Svaret på det spørsmålet i dag er "ikke veldig mye i det hele tatt". I begynnelsen av datamaskin -SSD -er kan du ødelegge en på bare noen få timer ved å hamre den med skriveforespørsler. I dag kan du forvente at flernivåstasjoner har mye mer skriveutholdenhet enn den vanlige brukeren noen gang vil trenge.

Det er noen få grunner til dette, men det kommer til at stasjonene i seg selv er mye smartere og moderne operativsystemer som vet hvordan de bruker SSD -stasjoner riktig.

For eksempel bruker SSD -er nå en teknikk kjent som slitasjeutjevning. Denne transparent spredte cellen skriver rundt hele platen slik at slitasje skjer jevnt. Ellers ville noen celler dø mye raskere enn andre.

Så hvor mye skriveutholdenhet kan du forvente? Den siste generasjonen stasjoner, for eksempel Samsung 950 Pro 512 GB -stasjon har en skriveutholdenhet på 400 TB. Imidlertid bruker mange mennesker fortsatt populære eldre stasjoner som 850 EVO. Denne stasjonen er vurdert til "bare" 150 TB.

Torturtester vise at denne vurderingen er veldig konservativ. I virkeligheten bruker denne modellen av drivstoff en enorm 9100TB skriver før du gir opp spøkelset. Så 150 TB -nummeret er bare punktet der produsenten ikke lenger vil respektere garantien.

Likevel bør stasjoner av forbrukerklasse ikke brukes til jobber der mye diskskriving skjer konstant. De er ikke gode for serverbruk eller som tunge skrapedrev. For vanlig forbruker hver dag er imidlertid skrive utholdenhet noe du aldri trenger å bruke tid på å tenke på.

Kjøp et godt merke og, uansett, ta regelmessige sikkerhetskopier av dine virksomhetskritiske data.